Den ene

Jeg vil oppfordre alle til å besøke denne nettsiden HER. De har en julekalender, og da snakker vi ikke om en kalender der du kan vinne ting, men en kalender der forskjellige personer forteller sin historie hver sin dag. Det handler om at alle barn trenger minst en person som bryr seg og kan se barnet for den det er.  Det er et fantastisk opplegg, og man ser faktisk at ALLE kan gjøre en forskjell. De skriver “Én som bryr seg kan være nok! Du kan være den ene.” noe som jeg kjenner meg igjen i. Jeg har også hatt “den ene”, og hadde det ikke vært for vedkommende hadde jeg ikke vært her i dag. Hun hjalp meg mye, og hun var den første som faktisk så meg. Hun lyttet til det jeg hadde å si, hun trøstet meg når jeg hadde det vanskelig, når jeg trengte det som mest. Et lite smil, eller en klem, eller “jeg bryr meg om deg” var nok til å gjøre dagen min fantastisk, og jeg følte meg verdifull.

Posted in tanker | Tagged , , , | Leave a comment

politiet

“Hei det er G som ringer fra politiet her.”

Den værste telefonsamtalen du kan få en morning klokken 9. Politiet, ush, magen min vrenger seg bare jeg hører ordet. Og jeg visste hva de ville, et nytt avhør. Et nytt helvette, en fremmed person som graver etter detaljer og stiller unødvendige spørsmål. Spørsmål som er grusome å svare på, utleverendes, man må liksom fortelle de mest intime detaljer til en fremmed person. Detaljer om ting man skammer seg så urettferdig mye over. Ting som aldri skulle bli fortalt videre. Hemmeligheter. Og ikke nok med at du sitter der og prater til en ukjent, det blir også filmet og tatt opp. Grøsser med tanken på at de har en film av meg som gråter og forteller.

978x (1)

Rommet som etter min mening burde vært trygt og koselig er skummelt. Det er sånn som du ser på film, du vet med to stoler og et bord i mellom, med et speil forran deg. Bak speilet sitter det tre personer, som også skal høre på deg, for en jævlig jobb de må ha. Det er teknikere som skriver ned hva du sier mens du snakker, en som passer på at kameraet og lyden er i orden, og i mitt tilfelle, etterforskeren. Du ser ikke gjennom speilet, det er bare de som sitter bak som ser igjennom. Så dum som jeg var spurte jeg om jeg kunne få se hvordan det så ut bak speilet, noe jeg aldri skulle ha gjort. Da hadde jeg ikke visst alt dette. Da kunne jeg ha fokusert på hun som avhørte meg og satt ved siden av meg, ikke de tre bak speilet. Null kontroll på hvem som får vite hva jeg sier, ingen kontroll på noe. Selv om jeg ble lovet at det bare var “de nødvendige” som skulle lese, jeg lurer på hvem “de nødvendige” er. Min far? Min mor? Min familie? Politifolk? Mange politifolk? Det er skummelt, skummelt å ikke ha kontroll.

Posted in tanker | Tagged , , , , , , , , , , , | 3 Comments

jeg smiler

Jeg tror aldri jeg har vært så glad som dette før. Alt så ut til å gå rett til helvette, men det ordnet seg! Jeg er glad. Livet er ganske ok for tiden. Jeg har masse å se frem til, og jeg har så mange som bryr seg om meg. Jeg får feire jul med min bror, helt fantastisk å få den beskjeden i dag, kunne ikke ha fått en bedre beskjed (om du ser bort fra dommen i fylkesnemda da). Jeg er ferdig med nesten alle julegavene, og har pakket inn alle 32. Det var litt av en jobb, og jeg som er perfeksjonist satt i flere dager med dette. Jeg skal feire min første jul uten å være bekymret for om det blir vold, eller om natten blir vanskelig. Jeg er heldig. Tusentusen takk til alle som har vært med på å gjøre dagene mine bra, dere er fantastiske!

Posted in tanker | Tagged , , , , , , , , | Leave a comment

Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep – SMISO

Hei!

Nå tenkte jeg at jeg skulle fortelle om mitt første møte med SMISO (senter mot incest og seksuelle overgrep). Det var min fostermor som ringte og ordnet i stand en time til meg. Jeg visste ikke helt om jeg turde eller ikke, men hun sa at om ikke jeg gikk så tok hun den timen. Jeg tenkte egentlig ikke mer på det før dagen før. Jeg var kvalm, svimmel og hadde veldig vondt i hodet. Jeg ville ikke gå. Jeg var redd for hva de kom til å synes om meg. Skammen tok meg. Hva om noen folk så at jeg gikk inn på senteret? Da ville de jo skjønne hva jeg har opplevd, noe jeg absolutt ikke ville. Jeg hadde lest på nettet i mange mnd om senteret, og så for meg at det første som møtte meg på senteret var en stor stue med masse folk. Hva kom de til å tenke om meg? Jeg forstillte meg at de ville tenke noe sånt som “æsj se på hun jenten der da, hun er ekkel, se hvor misslykket og skitten hun er, hun fortjener ingenting.” Så var jeg også redd for at det ville komme ut på en eller an måte at jeg gikk der, og det ville jo vere ganske avslørenes. Men så var det noe inni meg som skrek etter å få komme et sted der man kunne bli forstått og møtt av folk som skjønte hvordan det var, og hadde vert der selv, ikke lest noen bøker og trodd at de forstod.

 

Hva om jeg ikke var syk nok? Hva om det jeg hadde opplev ikke var så ille som det alle andre hadde, og jeg ikke hadde “rett” på det tilbudet. Hva om jeg ikke var flink nok til å snakke for meg, eller gjorde masse “unormale” ting. Jeg var redd for å bli avvist, veldig redd. Det er jeg forsåvidt enda, og det er noe jeg gjerne skulle ha jobbet mer med, men det er veldig vanskelig.

 

Kvelden før fikk jeg ikke sove, jeg gjennoplevde overgrepene og var tilbake som 12-13 åring. Alt var helt virkelig, og angsten tok meg. Jeg klarte å komme meg opp dagen etter og fikk dusjet meg “ren” igjen. Vi skulle ikke vere på senteret før kl 18, men ti minutter før tiden sto bilen parkert utenfor. Jeg nektet å gå inn før vi var presis, det siste jeg ville var å virke ivrig. Jeg hadde sommerfugler i magen, og måtte faktisk tørke tårene før vi gikk ut av bilen. Det var utrolig skummelt, og jeg skalv. Hele tiden sa jeg til meg selv “du kan jo bare ta denne timen og se hvordan det er, om det ikke fungerer kan du bare slutte, og det er ingen som vil huske deg da.”

 

Da vi åpnet døren ble jeg overrasket. Det var som å komme inn til noens hjem. Vi kom rett inn i en superkoselig stue. Det så absolutt ikke ut som et støttesenter. Det var fire personer som satt i sofaen og drakk kaffe og strikket. De så opp på oss alle sammen og to av de smilte. Jeg latet som det var ekstremt vanskelig å ta av skoene og brukte lang tid med vilje. Min fostermor var allerede borte hos de. Hun ene reiste seg og hilste smilende på oss, og viste oss inn på et rom. Det var ikke et typisk samtalerom som det f.eks. er på BUP. Det var et lite og koselig rom med sofaer, puter og tepper. På bordet brant det lys og det var pyntet litt forskjellig rundt. Hun startet med å fortelle hva hun het og litt om hva man kunne gjøre på senteret. Alt fra å stikke innom på dagtid/ettermiddagen og bare vere her, samtaler i grupper og samtaler alene. Så hadde hun et skjema der hun fyllte ut hva jeg het, hvor jeg bodde, hvordan jeg fikk vite om senteret, når overgrepene startet, hvem som hadde gjort det, om det var politianmeldt osv. Det gikk veldig fint, og vi snakket litt løst om ting. Hun var utrolig flink til å lese meg, var helt sikker på at hun var tankeleser. Hun visste med en gang hva jeg ville svare på spørsmålene, og hun traff med alt hun sa. Jeg ble litt satt ut og skremt i starten, noe hun også merket. Hun forklarte meg da at nei, hun var ikke tankeleser. Alt i alt var det en veldig hyggelig time, jeg følte at noen forstod hvordan det er å vere meg nå. Ingenting av det jeg sa eller gjorde var unormalt, og det var helt greit å snakke om alt. Jeg ble møtt med forståelse, og viktigst av alt, jeg ble ikke avvist, jeg fikk ny time og hun så frem til neste samtale. Det er utrolig fantastisk og ikke minst viktig at det finnes sånne folk der ute som er villig til å hjelpe andre. Det senteret der tror jeg kan hjelpe meg veldig mye.

 

Vist du vil les mer om støttesentrene rundt om i landet kan du besøke denne siden her

“Incest skal tales ihjel, ikke ties ihjel”

Posted in tanker | Tagged , , , , , , , , , , | 8 Comments

har ikke ord

http://www.bt.no/nyheter/Vi-har-kontaktet-dem-som-kunne-gitt-Cathrine-en-bedre-barndom-2808581.html

utrolig sterkt av henne å fortelle sin historie, en utrolig sterk jente. Det skulle vert slik at alle MÅTTE varsle barnevernet uansett, og ikke bare helsepersonell og det offentlige. Håper naboen har dårlig samvittighet nå… Og legen og helsesøster har overhodet ikke gjort jobben sin, det er synd at noe sånt skal skje i Norge….

Posted in Uncategorized | Tagged , , , , , | Leave a comment

vanskelige tider

Dagen i dag har vert tøff, men det fineste øyeblikket må ha vært da iphonedisplayet lyste og et stort bilde av min søster lyste opp. En fantastisk følelse. Jeg har ikke snakket med henne siden høstferien, og da jeg hørte stemmen hennes hadde jeg tårer i øynene. Jeg var helt satt ut, hadde nettopp kommet inn etter en tur med hesten, og hadde ikke tenkt gjennom hva vi kunne snakke om. Det gikk overaskende bra, vi snakket om skolen og ridingen hennes. Hun virket glad og fornøyd, men jeg vet at innerst inne har hun det vanskelig. Hvem som helst i den situasjonen har det, det er ikke til å komme unna. Men da min lillesøster på åtte år så fint sa “fikk du flytte hjem igjen?” ble jeg litt satt ut. Jeg er jo ikke tatt ut av hjemme med tvang, det er etter eget ønske, men følte likevel at jeg måtte si “nei, jeg gjorde ikke det”. Det kom en lang tenkepause. “Hmm, ikke jeg heller” Det er sterkt å høre en liten jente si sånt. Hun skal ikke bekymre seg for om hun får bo hjemme, eller om hun får se sine foreldre før julen. Barn skal ikke ha det slik. De skal glede seg til julen, de skal glede seg til alle pakkene og alt det gode ved denne fine høytiden. “Men kan jeg ikke få se deg før jul? Versåsnill, jeg vil være med deg! Og så vil jeg se om du har kjøpt en stor pakke til meg, men den fineste julegaven jeg kan få er deg, for jeg elsker deg!” Tårene rant. Det er så fint å høre noen si noe sånt. Hun er glad i meg, og det båndet vi har forsvinner ikke selv om vi bor på hver sin side av landet. Jeg lovet henne å komme før jul. Hun vet ikke at jeg muligens får feire jul med henne eller min eldste bror, tror det siste hun trenger nå er en sånn skuffelse om det ikke skulle være mulig. Jeg krysser fingrene for at alt går fint, da hadde julen blitt fin for meg også.

holding-hands

Posted in tanker | Tagged , , | 8 Comments